“Internett” er dødt – internettene har tatt over

I 2011 lanserte Levine begrepet «the Splinternet» for å betegne hvordan det åpne Internett var i ferd med å transformeres til et lappeteppe av inngjerdete hager beskyttet av passord, medlemskap og betalingsmurer. Ingen steder ses denne utviklingen tydeligere enn innenfor feltet vi forsker på i STREAM.

I alle år har jeg mast på studentene mine om at de må skrive Internett med stor “I”. Jeg har med misnøye og ubehag lagt merke til at stavemåten «internett» har bredt om seg. For det første er det grammatikalsk ukorrekt, har jeg fremholdt. Egennavn skal skrives med stor forbokstav på norsk. For det andre er det historisk tilslørende og misvisende, har jeg fortsatt. For Internett er nettopp det, et egennavn, en bestemt historisk konfigurasjon, resultatet av spesifikke historiske hendelser og innsatser som det er viktig å kjenne til for å forstå hvorfor det Internett vi omgir oss med til daglig har de egenskapene det har. Den ubestemte betegnelsen «internett» forflater virkeligheten og skjuler opprinnelsen, der det brukes synonymt med «datanettverk» generelt.

Og så har jeg begynt på historien om hvordan Internett vokste frem som en åpen og desentralisert nettverksløsning, et ikke-diskriminerende likeperson-til-likeperson nettverk der alle sto fritt til å utvikle og bygge på med nytt innhold og nye applikasjoner. Slik vokste chatteprogrammer frem, diskusjonsfora, online dataspill, World Wide Web, fildelingsnettverk, sosiale medier, søkemotorer – gjennom at entusiaster og gründere identifiserte mangler og så muligheter og gjorde noe med det. Denne kreativiteten og oppfinnsomheten er det vanskelig å se for seg hadde fått blomstre om f.eks. teleselskapenes eller fjernsynsselskapenes motsvarende satsninger på datanettverk, med eierstyrte og mer sentraliserte løsninger, hadde vunnet frem.

Masseutbredelsen av Internett på 1990- og 2000-tallet ble båret frem av en åpenhetsideologi. Det fikk ikke minst tradisjonelle kommersielle aktører som prøvde å flytte forretningsmodellene sine over på Internett erfare – som f.eks. avisindustrien og musikkindustrien (se Spilker 2005, 2018). Men det skjedde noe utover 2000-tallet – parallelt med at flere og flere studenter begynte å skrive «internett» med liten «i». Kanskje var det det at man begynte å ta Internett for gitt, som en selvfølge? At det ble hverdagsliggjort og trivialisert? At pionergløden og nyhetsfasinasjonen gradvis ble svekket og ikke like lett tatt opp av nye grupper og årganger med internettbrukere? Kanskje ble flere og flere villige til å ofre prinsipper for bekvemmelighet og lettvinte løsninger, eller kanskje det siste egentlig hele tiden hadde vært den fremste motivasjonen for mange?

Kanskje motkreftene ble for sterke? Levine lanserte i 2011 begrepet «the Splinternet» for å betegne hvordan det åpne Internett var i ferd med å transformeres til et lappeteppe av inngjerdete hager beskyttet av passord, medlemskap og betalingsmurer. For meg symboliserer smarttelefonens raske overtagelse av pc-ens tidligere rolle som fremste tilgangspunkt til Internett denne endringen mer enn noe. Med smarttelefonen fikk vi «app-vesenet» som på en mye enklere måte enn før lot kommersielle innholds- og tjenestetilbydere styre brukerne utenom de åpne nettleserne og lokke dem inn i et lukket univers der forretningsfolkene kunne diktere betingelsene etter eget forgodtbefinnende.

Et av de stedene denne utviklingen er mest synlig er innenfor det området vi forsker på i STREAM-prosjektet – introduksjonen av strømmeløsninger i kulturindustriene. Ta musikk-distribusjon for eksempel. Midt på 2000-tallet vakte det ramaskrik og forbrukerboikott da Apple lanserte musikktjenesten iTunes med salg av kun kopi-beskyttet musikk, filer med såkalt DRM-beskyttelse. Innen et halvår ble Apple tvunget til å åpne butikken for salg av kopierbare MP3-filer som standard-løsning. Et par år senere lanserte strømmetjenesten Spotify med en enda mer effektiv kopibeskyttelsesløsning – uten å møte på noe av den samme motstanden. Om det var fordi brukerne opplevde tjenesten som så fantastisk og banebrytende at de var villig til å leve med denne begrensningen, er vanskelig å si.

I våre dager – med raske internettlinjer, trådløs dekning overalt og titalls millioner sanger tilgjengelig – er det kanskje ikke musikken i seg selv som har størst verdi. Det er brukernes spillelister og kartoteker med favorittmerkete album og artister, som representerer brukernes tidkrevende og møysommelige innsats for å håndtere overfloden. Også dette tar strømmetjenestene eierskap til og lukke inne, gjennom å vanskeliggjøre forflytningen av spillelister. Tidligere kunne du hente ut spillelistene dine gjennom enkel merk, kopier og flytt. Men det går ikke lenger. Prøv å søke på «copy playlist spotify» og du vil finne lenker til noen YouTube-videoer som viser deg triks for å kopiere spillelister fra en Spotify-bruker til en annen. Men for å ta spillelistene dine ut fra Spotify-universet, må du finne og installere spesial-software – eller skrive de av da.

Film-, TV- og bokindustriene har fulgt musikkindustriens eksempel når det gjelder innelukking og kopibeskyttelse. De kapasitetskrevende strømmetjenestene for film og TV utfordrer også Internett med stor «I» på andre måter. De store bilde-strømmetjenestene – med YouTube, Netflix og HBO i spissen – bygger i stigende grad eksklusive høykapasitets nettverk som opererer oppå og på siden av Internett. Slik undergraver de nettnøytralitetsprinsippet – prinsippet om at alle innholds- og tjenesteleverandører, stor eller liten, kommersiell eller idealistisk, skal ha lik prioritet i internettlinjene – en annen viktig kampsak for internettentusiastene. I Obamas presidentperiode ble det gjort forsøk på å utvikle en politikk som kunne sikre kontroll over denne utviklingen. Nå er debattene om dette også i ferd med å stilne.

Så – tiden er antagelig kommet for å slutte å insistere på at studentene skal skrive Internett med stor «I» – det viser mest til en nostalgisk fortid som passer for historietimene, men har stadig mindre med dagens virkelighet å gjøre.

Men «internett» får de uansett ikke lov å skrive. Fra nå av blir det «internettene».

 

Av Hendrik Spilker, 7. juni 2018.